Til ettertanke – selvskading

Hvorfor er det en skam å ha det tøft i livet, og hvorfor skal det fortsatt være en skam selv når livet blir lettere å leve igjen. Det er jo ikke noe vi har valgt selv, det å ha det så vondt mener jeg. Ja, vi tar selv det første kuttet og det er vi selv som fortsetter, men kan dere ikke forstå at det er ikke noe vi egentlig ønsker. Det vi ønsker er at smerten inni skal forsvinne, om bare for en liten stund er det til hjelp der og da.. iallefall føles det slik når livet er så frytelig vondt.Hadde jeg bare kunnet få den forståelsen jeg trengte før jeg fikk det første kuttet hadde disse arrene ikke vært til bry for alle som ser meg nå. Foreldre som lyver til ungene og sier det er katteklor, ja for det er så mye lettere å bortforklare det slik at ungene i verste fall blir livredd katter. Hva har jeg gjort galt siden jeg helst ikke skal vise meg uten å dekke til hvert ett arr. Hadde det vært annerledes om arrene ikke var selvpåført, og hvorfor er det slik. Er det fordi selvpåførte sår som blir til stygge arr vitner om at noe eller noen har sviktet i samfunnet. Jeg klandrer ingen direkte, men jeg ønsker ikke at mine arr skal få styre livet og hvordan jeg skal kunne kle meg. Jeg har hatt det vondt, jeg har villet dø, jeg har villet skade meg slik at ingen ville ønske å kjenne meg, jeg har ville ha hjelp, jeg har villet døyve en smarte med en annen, jeg har vært avhengig av synet av blod fra åpne sår, smerten fra sårene, avvisingen. For hvert nye kutt ble det vanskeligere å stoppe, og avhengigheten ble et faktum. Selv om det ikke var alkohol eller nakotika gav det en rus som jeg ikke kunne klare meg uten. Når jeg nå har vært «rusfri» i flere år lever jeg fremdeles med folks fordommer og dømmende blikk. Jeg hever meg over dem, men det smerter meg likevel. Jeg har vondt av alle som er fanget i selvskadingens avhengighetsskapende helvete. Jeg har kjempet så hardt og måttet tåle hån fra dem som skulle hjelpe og forstå, jeg vet hvor vanskelig det er å få hjelp og hvor vanskelig det er å få aksept. Jeg er en av de heldige, en av de som har kommet fra det med livet i behold, for selv om en egentlig ikke gjør det for å ta sitt liv er det fort gjort å kutte for dypt på feil sted…

Ikke døm meg – jeg hadde åpne sår i sjelen som ikke ville gro

…og arrene i sjelen er flere enn de i huden.

One response to “Til ettertanke – selvskading

  1. Silje Emelia Andersen

    All ære til deg som skriver om dette, du er kjempe tøff, og det er sant som du skriver, at det er mye fordommer og blikk mot en selvskader, det er sår på lik linje som andre sår. og arr. det er krigerens arr, man har kriget en kamp om livet og kanskje mot seg selv, og det er derfor man finner ut av den strategien å skade seg selv, for å kunne påføre seg en fysisk smerte og få vekk den psykiske smerten.
    Du er verdt mye mer enn det du tror selv om du har arr på kroppen, jeg er verdt mer enn jeg selv tror pga jeg har arr på kroppen.

    Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg er kjempe stolt som selvskader å være at noen skriver om tema på blogger og får det frem i lyset. for selvskading er ikke noe å skulle skamme seg over, det er ikke noe å være stolt av heller, men man skal kunne gå med et hevet hode når man går i kort armet eller shorts/bikini.

    Stolt av deg ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s