Monthly Archives: oktober 2013

Mitt tempo

I dag våknet jeg opp med vondter både her og der, og trøtt som en strømpe. Men jeg kom meg ut av senga og ned trappa til stua og kjøkkenet. Der var det 2 papegøyer som ventet på meg og ville fly litt og finne på rampestreker.

Fant selv sofaen, pc og et lite strikketøy. Koser meg litt selv om kroppen ikke spiller på lag. Etter litt flyving rundt kom begge gøyene og satte seg godt til rette på skulderen min og vil ha kosestund til Shania Twain. Tror nok jeg kommer til å gå i sakte tempo i dag, men det er min kropp og jeg må bare godta å ta ting i mitt tempo. Om jeg skal stresse og presse kroppen til mer enn den makter like etter at jeg har vært nede for telling kommer jeg meg ikke noe raskere tilbake i ok form. Jeg tar dagen som den kommer, men orker ikke la meg stresse selv om det er 1000 ting jeg gjerne skulle ha gjort. Kosestund ja, papegøyene kan iallefall det med å kose seg, og de får meg til å roe ned. Tror nok ikke dagen ville fått like god start om jeg ikke hadde disse fjærkledde å stå opp til. Hadde nok lettere presset meg selv opp i fart om jeg ikke skulle ta hensyn til at disse vil kose.

Det er regn og gråvær, tungt vær både for kropp og sinn, men skal ta meg en god varm dusj så jeg ikke trenger å ha så mye vondter. Å gå med vondter gjør jo ikke akkurat psyken noe bedre, men likevel har jeg greid å holde ut veldig mye de siste årene. Tror gjerne jeg kunne klart å ta knekken på psyken veldig fort om jeg sluttet å jobbe med meg selv og fokusere på det jeg kan isteden for det jeg ikke kan. For når en ha vært så dårlig psykisk over mange år som det jeg var, er det ingen selvfølge at en skal takle ekstreme kroniske smerter og sofasliting fordi kroppen er for sliten til å ta en tur til byen for litt miljøforandring. Men jeg har lært meg å ta ting i mitt tempo, lytte til kroppen min som best jeg klarer og finne ting jeg klarer utfra hvordan dagsformen er. Slik var det jo ikke før da kroppen fungerte bedre, da var jeg ikke flink til å roe ned og lytte til min egen kropp og jobbe med meg selv. Så hva har endret seg slik at jeg holder ut smerter og dårlig fysisk helse selv om jeg ikke tar medisiner for psyken lenger engang. Jeg vet ikke helt, men jeg tror tiden har modnet meg, og jeg har blitt veldig fokusert på nettopp det at jeg må jobbe med meg selv hver dag for å ikke bli like dårlig som jeg en gang var. Jeg har vel uttalt noe som at jeg vil velge å fungere psykisk fremfor somatisk. Jeg har prøvd begge deler og for meg er det enklere å takle en dårlig somatisk helse med en grei psykisk helse enn å takle en dårlig psykisk helse med en grei somatisk helse.

Så derfor tar jeg ting i mitt tempo og jobber hver dag som min egen psykolog for å holde ut med både vondter og psyke som stadig må passes på at ikke tipper over.

– Hvordan går det, egentlig?

– Hvordan går det?

Tre ord satt sammen til et spørsmål du sikkert både har stilt og blitt stilt mange 100 ganger?  Men er du klar til å svare ærlig, eller om noen du spør svarer ærlig om svaret ikke er ensartet positivt?

Det er utrolig lett å bare svare -Bra. Men så altfor ofte blir det et falskt positivt svar, bare fordi det er enklere slik.  Det er enklere og tryggere. For er den som spør rede til å lytte om du svarer oppriktig og ikke bare følger manus. For det er nok så altfor ofte vi ikke er rede til å lytte om noen plutselig svarer at -Det går ikke bra, jeg har det tungt og orker ikke stort mer. Har du tenkt over hvordan du ville reagere om du fikk dette svaret? Er du rede til å lytte og være der for noen som føler at livet har blitt for tungt? Om svaret på det siste spørsmålet mitt er ja, da kan du kanskje begynne å legge til et ord i standardspørsmålet -Hvordan går det egentlig? La den du stiller spørsmålet til forstå at du er rede til å lytte og ikke bare spør fordi du følger manus som sier hva en skal spørre og hva svaret skal være. 

Mange ganger kan det være nok å vite at noen faktisk bryr seg nok til å lytte til hvordan en egentlig har det, andre ganger kan en trenge mer enn bare en venn som lytter. Men i alle tilfeller er det at noen viser at de virkelig bryr seg viktig, det kan være det som får en til å forstå at det er mulig å snakke om ting og at det hjelper. Vær en venn, men vit at en venn ikke har absolutt taushetsplikt. Om du føler at noen trenger mer enn en venn å snakke med finnes der flere som kan være til hjelp.

Å slite med den psykiske helsen er noe så mange av oss på et eller annet tidspunkt kommer til å gjøre at alle burde vite hvor en kan søke hjelp. Helsesøster, fastlege, legevakt og kommunal psykiatritjeneste er alle mulig å snakke med om en har det tyngre enn en føler en makter å bære alene og om en føler det ikke er nok å snakke med venner og familie. Også familie eller venner kan henvende seg og ytre bekymring for om de føler noen trenger hjelp, men ikke klarer eller ønsker å be om det selv.

 

Jeg kommer med utfordringen, du står fritt til å ta imot. Spør noen i din krets -Hvordan går det, egentlig? Men husk, om du spør må du også tåle å lytte, og du må også tåle å svare på ditt eget spørsmål i retur.

 

-Hvordan går det, egentlig?

(svar gjerne i kommentar om du ønsker)

Jeg kan godt være så ærlig å si at jeg har slitt mye den siste tiden, men det går bedre og jeg føler meg takknemlig for alle gode venner og helsehjelp som har gjort at jeg orker å ta tak i livet og gjøre det beste ut av det jeg har.

Jeg har møtt veggen hardt, men mine erfaringer ønsker jeg å bruke for å hjelpe andre så ikke møtet med veggen trenger bli like hardt