Følelser, trenger vi de egentlig?

Som overskriften sier, trenger vi følelser egentlig? Svaret er ja, ja vi trenger følelser. Uten følelser blir vi kalde robotlignende mennesker. Men følelser kan være farlige, de kan være vonde og de kan skape ubalanse. Likevel trenger vi følelser, men vi trenger å lære å håndtere følelsene slik at de ikke blir for overveldende hele tiden. Som selvskader var hvert nye sår knyttet mot følelser, hver overdosering var knyttet til følelser og hver gang jeg skadet meg på en eller annen måte, var det på grunn av følelser.

Likevel, til tross for at følelser har ødelagt så mye for meg, savner jeg å virkelig føle. Jeg ble fortalt at jeg måtte ta kontroll over følelsene mine, men aldri hvordan en gjør det. Så min måte ble å ikke føle, jeg la lokk på følelsene og selvskadingen har opphørt. Men det er ikke sant, jeg skader meg selv hver dag, for det er vondere å legge lokk på følelsene enn å kutte, men smerten plager bare meg selv så da er det ok.

Mer enn noe annet er jeg et følelsemenneske, jeg får lett tårer i øynene av andres historier, både fiktive og ekte, men jeg legger lokk på følelsene mine som dreier seg om meg selv fordi det er for mange som har gitt meg opp på grunn av at jeg har hatt for mye følelser.

Når en skader seg selv på grunn av følelser som blir for sterke og for uhåndterbare er det siste en trenger å bli ydmyket av en legevaktlege som ikke orker å sy deg enda en gang. De følelsene som ble for mye slik at jeg kuttet meg blir ikke lettere å håndtere av at du kjefter meg opp og kaller meg oppmerksomhetssyk. Det er da jeg kommer tilbake senere samme vakt og må syes enda en gang eller kommer inn med intox, for da ble følelsene bare enda flere og enda mer uhåndterbare. Og sendte du meg inn på lukket avdeling på tvang for å slippe å være den som står med ansvaret gjorde du ikke noe for å hjelpe da heller. Da har du sendt meg til det stedet der følelser virkelig flommer over og en som har problemer med for mange uhåndterbare følelser får bare mer problemer med å håndtere følelsen når en kommer ut derfra igjen og ikke aner hvilke følelser som er ens egne og hvilke som stammer fra påvirkninger fra alt en kunne se og høre der inne.

Det vi selvskadere trenger mest av alt er forståelse for at vi trenger hjelp til å forstå og sortere følelser slik at vi klarer å roe ned før vi skader oss, eller i det minste før vi skader oss enda mer. Jeg fikk ikke den hjelpen før jeg var så ødelagt av alle følelsene at jeg bare måtte stenge de helt inne. Nå noen år senere har jeg fremdeles problemer med å takle egne følelser, men jeg klarer av og til å lette litt på lokket og slippe ut noen følelser og føle på dem, men det blir fort for mye og jeg må stenge de inne igjen.

Jeg kan godt snakke om livet mitt, selvskadingen og følelser, men jeg har problemer med å føle på følelsene. Jeg blir stemplet som krevende, som vanskelig, som farlig, som selvskadere flest blir, men jeg er en ressurs og jeg har hjulpet mange allerede, og jeg kan hjelpe mange og gjennom å hjelpe andre hjelper jeg meg selv. Jeg er meg og jeg ville ikke byttet mot et liv som gikk på skinner for jeg har truffet og blitt kjent med så mange flotte mennesker som jeg aldri ville blitt kjent med om livet mitt hadde gått på skinner. Men jeg har også møtt så mange som har dømt meg, og så mange som har behandlet meg som giftig avfall som en leverer til andre for å slippe å finne ut hvordan man trygt kan  håndtere det. Men om en tar tiden å snakke med meg og lære meg å kjenne finner de fleste at jeg er en sterk person som har et stort hjerte og mange ressurser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s