Tanker om 13 år av mitt liv og en natt som endret noe, men ikke alt

Enkelte ting glemmes aldri… For de er for vonde. Det kan skyves unna og i perioder kan en tro en har lagt det bak seg, men kroppen og underbevisstheten glemmer ikke hvordan det var å ikke våkne alene, hva han gjorde, eller følelsen etterpå. Selv om det er 13 år siden, det føles som det var i natt. Jeg inviterte han aldri inn, jeg gav han aldri lov. Jeg kommer aldri til å glemme den vonde følelsen jeg hadde av skam og skyld.

Jeg har skjøvet unna følelsene når jeg har snakket om det, og egentlig ikke snakket om det så mye heller. For 13 år siden  forandret livet mitt seg mer på noen timer enn jeg hadde trodd var mulig. Jeg ble voldtatt.

Jeg ble voldtatt, men ikke bare ble jeg voldtatt, jeg ble voldtatt mens jeg var innlagt på lukket avdeling uten mulighet til å låse døren eller gjøre noe som helst for å hindre noen å komme inn på rommet jeg lå på. Er det rart jeg har problemer med å stole på at jeg er trygg, når jeg ikke kunne være trygg på en plass der jeg liksom skulle være fordi jeg trengte å være trygg for meg selv.

Jeg følte at livet var over, jeg fikk revet bort drømmen om mann og unger. Jeg klarer ikke tanken på å være intim den dag i dag, 13 år etter. Før dette hadde jeg drømt om mann og unger, gjerne mange unger. Hva var egentlig vitsen med å leve når jeg ikke hadde noe å leve for. Det er jo liksom meningen med livet, det å finne noen å dele livet med og få unger sammen. Nå var jeg ikke lenger en drømmende ungdom, jeg var redd min egen skygge både ute og inne, ingen plass føltes trygg. Jeg trodde ikke jeg ville få livsglede igjen, jeg trodde livet var over selv om kroppen fremdeles var i live.

Hva skulle jeg gjøre nå, hvordan skulle jeg komme meg videre, jeg husker ikke så mye fra ukene og månedene etter denne dagen for 13 år siden,  men jeg husker jeg var redd og ønsket å dø.

I årene som kom ble kroppen fylt med arr, både synlige arr og arr i sjelen, en del av dem ville kommet uavhengig av om jeg ble voldtatt eller ikke, men jeg føler meg temmelig sikker på at jeg ikke ville vært så vanskelig å nå inn til om jeg ikke hadde mistet tilliten til alt og alle.

Jeg har etterhvert sluttet å skade meg, iallefall på den måten som setter synlige arr. Jeg trodde jeg kunne tie bort følelsene og på den måten har jeg tiet bort selvskadingen etterhvert. Men jeg har skadet meg selv på andre måter. Ved å ikke kjenne på følelsene mine har jeg ikke tillat meg selv å virkelig føle på de gode følelsene heller. Jeg kan være glad, det er ikke det, men jeg klarer ikke glede meg over ting som da jeg var yngre og følelsene stormet som et stormfullt hav med dype bølgedaler og høye topper. Ikke at jeg ønsker å ha et slikt stormende sinn igjen, men jeg har lyst å føle meg lykkelig, ikke bare glad.

For meg er ikke følelser trygge, jeg var aldri den som kunne kontrollere følelsene mine noe godt, følelsene fikk fritt spillerom og gav meg mye problemer. Jeg kunne bli så sint så sint, jeg kjente ofte på sinne. Nå tillater jeg sjeldent sinne og jeg stenger det inne så godt jeg kan, sammen med fortvilelse og tristhet, lykke og sorg. Jeg er blitt redd mine egne følelser, de har for mange ganger tatt fra meg kontrollen. Men hva er livet uten følelser? Jeg har dager med glede, ja, og dager med tristhet, til og med noen dager med noe sinne, men jeg tillater ikke mer. Jeg har denne frykten for å miste kontrollen om jeg lar med selv kjenne på følelsene.

Hvordan kan en person gå fra å ha null kontroll over følelsene sine til å bli nesten kald. Ja, jeg føler meg kald, jeg føler at jeg ikke har særlig mye ekte følelser lenger. Jeg vet når det er forventet å være glad, og er som regel glad da, og omvendt vet jeg når det er forventet å være trist og da er jeg trist.

Hvorfor har jeg latt det bli slik? Jeg måtte endre meg, for jeg kunne ikke fortsette den negative destruktive veien livet mitt tok. Og eneste måten jeg visste at jeg kunne stoppe det destruktive var ved å stenge inne følelsene og la de bli der, slutte å snakke om dem, og føle på dem.

Jeg ble flinkere og flinkere til å stenge inne følelsene mine, og jeg klarte å få en slags kontroll. Jeg sluttet å gå i samtaler og jeg var etterhvert så flink til å kontrollere meg selv at jeg til og med sluttet med medisin for diagnosen bipolar 2. Men lykkelig kan jeg nok ikke si at jeg har vært selv om jeg tok kontroll over livet ved å legge lokk på følelsene mine.

Ikke misforstå meg, jeg er glad for å være ute av selvskadingsavhengigheten, for det var det det var. En avhengighet til slutt, det gav en rus å kutte seg eller ta en overdose med medisiner. Jeg ønsker aldri å komme tilbake til det punktet der jeg aldri visste om neste overdose eller kutt kunne ta livet mitt fordi jeg hadde mistet kontrollen helt. MEN jeg ønsker å tørre å la følelsene bi mer ekte igjen slik at jeg kan kjenne lykke, men også tristhet, jeg ønsker å kunne føle uten å være redd for at jeg ikke skal klare å håndtere følelsene riktig.

Voldtekten gjorde nok sitt til at ting ble såpass ille på enkelte punkt, men den er ikke årsak til at jeg har vært dårlig. Den bare gjorde meg mer sårbar og gav meg et traume som ikke har vist seg å kunne ties bort. Men det viktigste den natten gjorde med meg var å gi meg troen på at jeg hadde skyld i det selv, og at jeg derfor ikke fortjente å ha det bra!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s