Category Archives: Psyke

Mitt tempo

I dag våknet jeg opp med vondter både her og der, og trøtt som en strømpe. Men jeg kom meg ut av senga og ned trappa til stua og kjøkkenet. Der var det 2 papegøyer som ventet på meg og ville fly litt og finne på rampestreker.

Fant selv sofaen, pc og et lite strikketøy. Koser meg litt selv om kroppen ikke spiller på lag. Etter litt flyving rundt kom begge gøyene og satte seg godt til rette på skulderen min og vil ha kosestund til Shania Twain. Tror nok jeg kommer til å gå i sakte tempo i dag, men det er min kropp og jeg må bare godta å ta ting i mitt tempo. Om jeg skal stresse og presse kroppen til mer enn den makter like etter at jeg har vært nede for telling kommer jeg meg ikke noe raskere tilbake i ok form. Jeg tar dagen som den kommer, men orker ikke la meg stresse selv om det er 1000 ting jeg gjerne skulle ha gjort. Kosestund ja, papegøyene kan iallefall det med å kose seg, og de får meg til å roe ned. Tror nok ikke dagen ville fått like god start om jeg ikke hadde disse fjærkledde å stå opp til. Hadde nok lettere presset meg selv opp i fart om jeg ikke skulle ta hensyn til at disse vil kose.

Det er regn og gråvær, tungt vær både for kropp og sinn, men skal ta meg en god varm dusj så jeg ikke trenger å ha så mye vondter. Å gå med vondter gjør jo ikke akkurat psyken noe bedre, men likevel har jeg greid å holde ut veldig mye de siste årene. Tror gjerne jeg kunne klart å ta knekken på psyken veldig fort om jeg sluttet å jobbe med meg selv og fokusere på det jeg kan isteden for det jeg ikke kan. For når en ha vært så dårlig psykisk over mange år som det jeg var, er det ingen selvfølge at en skal takle ekstreme kroniske smerter og sofasliting fordi kroppen er for sliten til å ta en tur til byen for litt miljøforandring. Men jeg har lært meg å ta ting i mitt tempo, lytte til kroppen min som best jeg klarer og finne ting jeg klarer utfra hvordan dagsformen er. Slik var det jo ikke før da kroppen fungerte bedre, da var jeg ikke flink til å roe ned og lytte til min egen kropp og jobbe med meg selv. Så hva har endret seg slik at jeg holder ut smerter og dårlig fysisk helse selv om jeg ikke tar medisiner for psyken lenger engang. Jeg vet ikke helt, men jeg tror tiden har modnet meg, og jeg har blitt veldig fokusert på nettopp det at jeg må jobbe med meg selv hver dag for å ikke bli like dårlig som jeg en gang var. Jeg har vel uttalt noe som at jeg vil velge å fungere psykisk fremfor somatisk. Jeg har prøvd begge deler og for meg er det enklere å takle en dårlig somatisk helse med en grei psykisk helse enn å takle en dårlig psykisk helse med en grei somatisk helse.

Så derfor tar jeg ting i mitt tempo og jobber hver dag som min egen psykolog for å holde ut med både vondter og psyke som stadig må passes på at ikke tipper over.

Følelser, trenger vi de egentlig?

Som overskriften sier, trenger vi følelser egentlig? Svaret er ja, ja vi trenger følelser. Uten følelser blir vi kalde robotlignende mennesker. Men følelser kan være farlige, de kan være vonde og de kan skape ubalanse. Likevel trenger vi følelser, men vi trenger å lære å håndtere følelsene slik at de ikke blir for overveldende hele tiden. Som selvskader var hvert nye sår knyttet mot følelser, hver overdosering var knyttet til følelser og hver gang jeg skadet meg på en eller annen måte, var det på grunn av følelser.

Likevel, til tross for at følelser har ødelagt så mye for meg, savner jeg å virkelig føle. Jeg ble fortalt at jeg måtte ta kontroll over følelsene mine, men aldri hvordan en gjør det. Så min måte ble å ikke føle, jeg la lokk på følelsene og selvskadingen har opphørt. Men det er ikke sant, jeg skader meg selv hver dag, for det er vondere å legge lokk på følelsene enn å kutte, men smerten plager bare meg selv så da er det ok.

Mer enn noe annet er jeg et følelsemenneske, jeg får lett tårer i øynene av andres historier, både fiktive og ekte, men jeg legger lokk på følelsene mine som dreier seg om meg selv fordi det er for mange som har gitt meg opp på grunn av at jeg har hatt for mye følelser.

Når en skader seg selv på grunn av følelser som blir for sterke og for uhåndterbare er det siste en trenger å bli ydmyket av en legevaktlege som ikke orker å sy deg enda en gang. De følelsene som ble for mye slik at jeg kuttet meg blir ikke lettere å håndtere av at du kjefter meg opp og kaller meg oppmerksomhetssyk. Det er da jeg kommer tilbake senere samme vakt og må syes enda en gang eller kommer inn med intox, for da ble følelsene bare enda flere og enda mer uhåndterbare. Og sendte du meg inn på lukket avdeling på tvang for å slippe å være den som står med ansvaret gjorde du ikke noe for å hjelpe da heller. Da har du sendt meg til det stedet der følelser virkelig flommer over og en som har problemer med for mange uhåndterbare følelser får bare mer problemer med å håndtere følelsen når en kommer ut derfra igjen og ikke aner hvilke følelser som er ens egne og hvilke som stammer fra påvirkninger fra alt en kunne se og høre der inne.

Det vi selvskadere trenger mest av alt er forståelse for at vi trenger hjelp til å forstå og sortere følelser slik at vi klarer å roe ned før vi skader oss, eller i det minste før vi skader oss enda mer. Jeg fikk ikke den hjelpen før jeg var så ødelagt av alle følelsene at jeg bare måtte stenge de helt inne. Nå noen år senere har jeg fremdeles problemer med å takle egne følelser, men jeg klarer av og til å lette litt på lokket og slippe ut noen følelser og føle på dem, men det blir fort for mye og jeg må stenge de inne igjen.

Jeg kan godt snakke om livet mitt, selvskadingen og følelser, men jeg har problemer med å føle på følelsene. Jeg blir stemplet som krevende, som vanskelig, som farlig, som selvskadere flest blir, men jeg er en ressurs og jeg har hjulpet mange allerede, og jeg kan hjelpe mange og gjennom å hjelpe andre hjelper jeg meg selv. Jeg er meg og jeg ville ikke byttet mot et liv som gikk på skinner for jeg har truffet og blitt kjent med så mange flotte mennesker som jeg aldri ville blitt kjent med om livet mitt hadde gått på skinner. Men jeg har også møtt så mange som har dømt meg, og så mange som har behandlet meg som giftig avfall som en leverer til andre for å slippe å finne ut hvordan man trygt kan  håndtere det. Men om en tar tiden å snakke med meg og lære meg å kjenne finner de fleste at jeg er en sterk person som har et stort hjerte og mange ressurser.