Den nakne sannhet

wpid-wp-1435487839508.jpeg

Slik ser jeg ut, noen små valker, men ikke så ille med klær. Jeg har gått mye opp og ned i vekt de siste 15 årene ettersom jeg har brukt mye forskjellige medisiner som har gitt vektøkning, i tillegg har jeg tidvis slitt med spisevegring. Nå har jeg det siste året stort gått gradvis ned i vekt på en sunn og fornuftig måte. Kostholdsendring og aktivitet har gitt resultater. Jeg har gått fra størrelse XL til Medium, gått ned rundt 20 kg. Dette er jeg selvfølgelig veldig fornøyd med. Jeg er snart ved målvekta mi, 72 kg, det gjenstår bare 3-4 kg før jeg er der.

wpid-wp-1435488568493.jpeg

I morgen skal jeg vurderes av kirurg angående brystreduksjon og brystløft, jeg sliter med nakke og skuldre pga store, tunge og slappe bryst. Bh-størrelse 70J er ikke helt enkelt å finne når jeg er ute etter en god sportsBh eller for den saks skyld en vanlig Bh. I dag skal jeg kose meg med en sykkeltur på raceren og litt hagearbeid så krysser jeg fingrene for at kirurgen mener at jeg kvalifiserer til operasjon.
wpid-wp-1435489681609.jpeg
Miss Noddy senegal skal også få seg en tur ut i sele i dag

Leger tiden alle sår?

8. oktober 2000 opplevde jeg alle jenter og kvinners store mareritt. Jeg våknet opp av at en fremmed mann hadde lagt seg inntil meg. Jeg ble lammet, fikk ikke frem en lyd, greide ikke gjøre noe for å hindre det som skjedde videre. Jeg ble voldtatt. Det var uvirkelig, og jeg tror ikke jeg egentlig forsto at det var virkelig før han forlot rommet igjen med ordene -jeg kommer tilbake. Jeg var i sjokk, jeg ble liggende en stund uten å tørre å røre meg før jeg sto opp. Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte og gjorde, men greide etterhvert å si ifra til sykepleier som var kommet på jobb. Politiet kom etterhvert, jeg ble  tatt med på legevakta for undersøkelse, deretter ble jeg tatt med på politihuset i Bodø og måtte fortelle i detalj om mitt livs verste natt. Når jeg var ferdig hos politiet bar det tilbake til samme psykiatrisk akuttpost, samme pasientrom, samme seng forventet de at jeg skulle sove i og føle meg trygg på. Jeg måtte krangle meg til et annet rom mens han som voldtok ble overført til en annen avdeling.

Jeg har senere vært innlagt på samme avdeling og fått tildelt samme pasientrom flere ganger selv om jeg har gjort alle som jobber der oppmerksom på hva jeg opplevde der.

Nå er det snart 15 år siden den natten, men fremdeles er den med å kontrollere meg fra tid til annen. Jeg hadde ikke hatt en gynekologisk undersøkelse siden jeg ble undersøkt etter voldtekten før i dag. Jeg trodde jeg skulle takle det nå, men snudde nesten i døra. Jeg var ok i noen timer etterpå mens jeg var på psykiatrisk dagsenter frem til stengetid, men vell hjemme begynte sobrilen jeg tok før timen  på gyn.pol. å miste effekten og følelsene kom til overflaten.

Nå har jeg lagt nesten hele ettermiddagen og kvelden, jeg føler meg mislykket, føler jeg burde taklet dette etter så mange år, føler at livet ikke har mening når en natt kan ha så mye makt over meg nesten 15 år etter. Eneste som har hindret meg i å ta en overdose med medisiner i dag er tanken på fuglene mine.

Jeg opplevde å bli voldtatt, det var samlet fysiske bevis, jeg var innlagt på lukket avdeling uten mulighet for å låse døren til pasientrommet, men saken ble henlagt fordi det ikke var nok bevis fordi ingen hadde sett eller hørt noe.

Sykehuset har etter dette gjort 1 endring, det går nå an å låse dørene til pasientrommene fra innsiden.

can you tell how I feel